Jane Wiker har alltid følt en dragning mot gull, glitter og glam. Da er Musicals i Gjøvik et sted hvor man kan få iføre seg galla og bling, og et velegnet sted å utfolde seg.
Jane Wiker er 32 år gammel og studerer pedagogikk. Hjemmet på Kopperud huser også samboer og to år gammel datter. Samboeren er lærer ved Steinerskolen, og også en musikalsk rockegutt, som vokalist i bandet Short Skirts.
– Det blir mye fokus på pedagogikk og musikk i vårt hjem, smiler Jane.
Hun er født og oppvokst på Lillehammer, men bodde like lenge på Biri inntil hun emigrerte sørover, da altså til Gjøvik, og bor nå på Kopperud, som hun anser som Jordens navle.
– De færreste vil nok tenke jeg er svært bevandret, men jeg påstår selv at kulturforskjeller er store også innlands.
Inspirert av Kate Bush
Og, altså: Jane er en dame med stor sans for bling, men og gjennom Musicals får hun muligheten til å glitre og skinne minst en gang i året. Det begynte også for henne med Bjørg Iversen.
– Det var da jeg gikk i sangtrening -for det var det det var, trening: cardio og styrketrening – hos Bjørg Iversen at jeg virkelig ble introdusert for musikaler og også Musicals. Jeg var med første gang i 2004-2005, da jeg var 15-16 år gammel.
Men Jane er ikke nødvendigvis fulltids hekta på musikaler.
– Jeg gikk musikklinja på Tranberg/Gjøvik videregående skole, og har studert musikk på høgskolen i Hamar. I årene i mellom 2005, og andre gang jeg var på musicals, som var 2017, kan jeg ikke påstå at musikaler har stått veldig sterkt i mitt liv. Mine favorittmusikaler opp igjennom har vært Grease og Phantom of the Opera, men jeg kan ikke si har noen favorittmusikal i dag. Derimot har musikkteatralske damer som Kate Bush vært til stor inspirasjon og glede, og hvis jeg skulle skrevet en musikal ville jeg dedikert den til henne. Det store braknummeret skulle vært med låten hennes Violin. Det er for meg tidenes kuleste musikkteatralske rockelåt. Sjekk ut BBC’s Christmas Special fra 1979, oppfordrer Jane.
Jane har likevel en ønskesang hun gjerne vil framføre:
– «I Duvemåla hage» fra musikalen Kristina från Duvemåla av Benny Andersson, Björn Ulvaeus og manusforfatter Lars Rudolfsson. Jeg sang den på Kaffka i anledning Musicals på Kaffka. Jeg hadde jo et håp om at alle skulle synes det var så himmelsk vakkert at jeg ville bli tryglet om å ta den igjen på scena i sal 1 på fremtidige forestillinger, skratter hun. Så blir hun litt alvorlig igjen: – Det skjedde jo ikke. Men det kan fremdeles skje, sier hun håpefullt.
Det bør være gull, glitter og glam!
– Hvordan gir dragningen mot gull, glitter og glam seg utslag i livet ditt, sånn til vanlig?
– Da jeg var liten likte jeg å eksperimentere med mammas sminke og ikledde meg alle mine skjørt for at de skulle ha mest mulig wow-effekt når jeg svinset og svanset. Jeg kunne gå på skolen med et grønt og et blått øyebryn! Jeg har aldri egentlig vært spesielt redd for å skille meg ut. På noen måter kaller det musikalske teateret på meg. Og ikke minst karnevalet i Rio De Janeiro!
– Du drømmer om masse glitter og fullt av folk, da?
– Selve tanken på folkehav skremmer meg. Jeg er en utadvendt introvert, eller sannsynligvis ambivert. Det vil si at jeg tilsynelatende er åpen for mye, men jeg er kresen på omgivelsene mine. Det bør være gull, glitter og glam med andre ord. I en eller annen form, billedlig eller bokstavelig.
– Vil gjøre selv!
– Hva annet driver du med?
– Jeg liker å lære nye ting, og vil helst finne ut av og gjøre det selv. Det er favoritthobbyen min. Jeg føler meg fort snytt dersom noen gjør noe for meg som jeg fint kunne gjort selv, med mindre det er samboeren som lager mat og rydder, det er ok, smiler Jane. Så fortsetter hun: – Jeg liker å skru møbler, lage systemer, løse sudoku, lese bøker, skrive og notere, male, synge, lage mat og musikk. De siste tolv åra har jeg produsert egen musikk stort sett for egne ører bak lukkede dører. Nå forekommer det en aldri så liten singelutgivelse i ny og ne. Den tredje kommer sannsynligvis til våren og heter «Deep In Weeds». Et par av låtene mine er å finne på alt fra Spotify til iTunes. Sjangeren må vel kunne kalles bedroom pop/ambient electronica. Jeg har fått hjelp med mastering, men produserer ellers alt selv.
Følte seg uverdig
– Det var en lang periode mellom første gang og neste gang du var med i Musicals. Noen spesiell grunn til det?
– Ikke annet enn dårlig helse og mentale kaostilstander. Jeg har følt meg uverdig, at jeg ikke hadde «lov» til å forsøke å ta noen plass noe sted. Jeg har ikke vært frisk nok til å jobbe, gå på skole, eller pleie sosiale relasjoner. Musicals kunne egentlig vært veldig bra for meg, tenker jeg nå. Dette er et miljø hvor du fint kan tenke, føle og være akkurat så sær som du tror du er. To av mine beste venner har jeg møtt i forbindelse med Musicals, og jeg ville ikke vært de foruten. Musicals har rom for fargerike og sterke personligheter, enten de er introvert eller ekstrovert, men usynlig skal det godt la seg gjøre å være.
En Musicals-tradisjon setter Jane ekstra mye pris på:
– Mot slutten av hver sesong pleier vi på å skrive anonyme lapper med komplimenter, ros eller noe hyggelig vi ønsker å si, til alle som deltar, på og bak scenen, som legges i dedikerte konvolutter. Det er noe så vakkert med konseptet. Jeg unner alle som ønsker seg selv vel å være med i et sånt fellesskap.
Disneyprinsesse x2 – og helt i siste liten
Da vi ber Jane om å nevne et ekstra godt minne fra forestillingene hun har vært med på, viser det seg at det ikke er noe enkelt valg.
– Det kilte ekstra godt i magen da vi holdt Disneyforestilling for små barn på kulturhuset. Jeg skulle bli mamma, og så da alle barn plutselig i et helt nytt lys, full av hormoner og lykkefølelser. Jeg har alltid vært veldig mottagelig for følelser, men dette ble som en real life Disneyfilm for meg. Så mye rørende kjærlighet. I tillegg fikk jeg ha på meg fine kostymer. Jeg var blant annet Jasmin fra Tusen og en natt og Ariel fra Den lille havfruen. En skikkelig barndomsdrøm i oppfyllelse, altså. Å få være Disneyprinsesse ganger to! Noe av det største ved denne opplevelsen var stemningen blant oss som medvirket, forberedelsene backstage. Alle er så interesserte i hverandres vel og ve og så gode på å gi komplimenter. Hvordan kan man ikke føle seg bra i et så inkluderende og varmt miljø?
Og et minne fra den store Musicals-scenen dukker opp:
– Et annet favorittminne er fra da damene i koret skulle være nonnene i musikalen Sound of Music.
Det var etter pausen vi skulle gå inn i salen, mellom publikum, i mørket, iført svarte kapper med hette på og jeg fikk starte koret a capella før den ene stemmen etter den andre kom inn. Jeg følte det som at taket løfta seg. Jeg håper publikum syntes det var halvparten så kult som jeg gjorde. Det var skikkelig kick. Tove Lundborg må få ros for jobben hun gjorde med oss. Vi terpet og terpet på harmoniene og de latinske glosene, men det ble aldri kjedelig! I tillegg føltes det godt å ha henne der med sine oppmuntrende smil og trygge ledelse.
En skikkelig skrekkopplevelse kan Jane også fortelle om:
– Det skjedde på forestillinga i 2017. Jeg suste rundt backstage, som om jeg var på fest – så god stemning er det nemlig – og følte jeg hadde all verdens tid før jeg skulle ut og synge soloen min. Da hørte jeg plutselig de første tonene av låta mi, og jeg manglet lue og måtte løpe opp trappa. Så skulle jeg gå behersket, rolig, men også raskt ut på scenen. Det verste var at jeg følte jeg svikta hele produksjonen. Det var ingen som kjefta på meg, men det kunne de godt ha gjort, grøsser hun.
Mindre nerver i år
Hvordan tror du det blir i år, da, med en mindre produksjon og sikkert færre publikummere i salen?
– Jeg tror det kommer til å bli mindre nerver. Alt er nytt for alle. Det er enklere for meg å forestille meg at vi er en stor familie, ikke bare musicals-familien, men alle på tvers av absolutt alt. Det får mindreverdighetskompleksene mine til å skygge banen i større grad. Jeg er så spent på om skuldrene mine kommer til å sitte nedenfor ørene. Det kjennes sånn ut. Og jeg gleder meg så mye! Jeg tror det blir varmt, hyggelig, lite, men stort og spennende, som alltid før.